Kronikken ble først publisert i Aftenposten, 22.04.2025.
Mette Yvonne Larsen
Advokat, spesialkompetanse barnerett
Sausan Hussein
Advokatfullmektig, spesialkompetanse barnerett
Marianne Nordhov
Barnelege og PhD i nyfødtmedisin
Hvorfor blir barnets rettigheter så mye tydeligere ivaretatt rett etter fødselen enn rett før?
I norsk rett bygger lovgivning knyttet til svangerskap, fødsel og barsel på en antagelse om et interessefellesskap mellom den gravide og fosteret. Det legges til grunn at fosterets interesser best ivaretas av den gravide selv. Den gravide har derfor stor grad av selvbestemmelsesrett med hensyn til egen livsførsel, medisinsk oppfølging og undersøkelser i svangerskapet.
Den pågående debatten om hjemmefødsler og ikke minst uassisterte fødsler viser dog et tydelig dilemma: Hvor går grensen mellom kvinnens rett til selvbestemmelse og barnets rett til liv og helse?
Et svakt rettsvern i en kritisk fase
Under fødselen er det i praksis to pasienter, og deres interesser kan i noen tilfeller stå i motsetning til hverandre. Fosteret kan ikke ivareta sine egne interesser – det er helt avhengig av andre for å bli ivaretatt og beskyttet. Spørsmålet er når barnets rett til liv og helse faktisk inntrer, hva denne retten innebærer og hvilken vekt den skal ha dersom den kolliderer med den fødendes ønsker.
Under fødselen er det i praksis to pasienter, og deres interesser kan i noen tilfeller stå i motsetning til hverandre
I Norge er det allment akseptert at mors liv har prioritet i de tilfellene der mors liv står imot barnets liv under fødsel. Dette gjelder også under svangerskapet. Det kommer blant annet til uttrykk i abortlovgivningen der det er bestemt at dersom svangerskapet medfører overhengende fare for kvinnens liv eller helse, kan det avbrytes uten hensyn til bestemmelsene i abortloven.
Retten til liv har et sterkt vern og er beskyttet i en rekke internasjonale og nasjonale lover. Både de generelle menneskerettighetskonvensjonene og barnekonvensjonen legger til grunn at det menneskerettslige vernet erverves fra fødselen. Samtidig stenger ikke konvensjonene for at et vern om det ufødte barns liv kan følge av nasjonal rett, og den europeiske menneskerettsdomstolen overlater til statene å avgjøre når dette vernet starter.
I de tilfellene hvor mor og fosteret har motstridende interesser, viser praksis fra den europeiske menneskerettsdomstolen at et eventuelt inngrep krever en rimelig avveining av de ulike interessene for å være berettiget.
Grunnlovens paragraf 93 sier at «ethvert menneske» har rett til liv. Men det er ikke klart om dette også gjelder fosteret, da det hverken er uttrykkelig omtalt eller utelatt. Rettslig finnes det ingen klar enighet om når vernet inntrer – ved unnfangelse, ved fødsel eller et sted mellom disse ytterpunktene.
Rettslig finnes det ingen klar enighet om når vernet inntrer – ved unnfangelse, ved fødsel eller et sted mellom disse ytterpunktene
Heller ikke øvrig nasjonal lovgiving gir tydelige svar på spørsmålet når retten til liv er vernet. Ifølge pasient- og brukerrettighetsloven oppnår et foster fulle pasientrettigheter først når det er født. Fosterets rett til helsehjelp er derfor ikke forankret i en selvstendig pasientstatus, men avledet av den gravides rett til helsehjelp.
Det tydeligste vernet av det ufødte barnet er Helse- og omsorgstjenestelovens paragraf 10–3. Bestemmelsen gir adgang til tvangsinnleggelse av rusmiddelavhengige gravide der det er risiko for skade på barnet. Bestemmelsen gjelder fra graviditeten er kjent, og den viser at barnets helse er en beskyttelsesverdig interesse allerede i fosterlivet. Når den gravides livsførsel ved rusmisbruk utgjør en så stor risiko for avvik i fosterets og senere barnets fysiske og/eller psykiske helsetilstand, har vi altså en hjemmel for å gripe inn av hensyn til fosterets behov for vern mot rusmiddeleksponering.
Når vi aksepterer inngripende tiltak overfor den gravide for å beskytte fosterets helse under svangerskapet og utvikling senere i livet, melder det seg et opplagt spørsmål: Hvorfor har ikke barnet tilsvarende vern i fødselsøyeblikket, når risikoen for alvorlig skade eller død er minst like aktuell?
Retten til hjemmefødsel
I Norge er risikoen for å dø under fødsel lav takket være en robust svangerskaps- og fødselsomsorg. Fødekvinner som velger å motta kvalifisert fødselshjelp, velger også en beredskap for det ufødte barnet dersom det oppstår akutte komplikasjoner som kan true barnets liv.
Gravide kan i dag velge å føde hjemme, og privatpraktiserende jordmødre kan bistå dersom det foreligger faglige vurderinger som tilsier at fødselen kan foregå trygt hjemme. Dette forutsetter fortløpende medisinske vurderinger både i svangerskapet og ved fødselens start.
Helsetilsynet har i flere tilsynssaker understreket at det er uforsvarlig dersom jordmor inngår avtale om hjemmefødsel i strid med nasjonale retningslinjer – særlig dersom det ikke foreligger en faglig begrunnelse for at dette likevel er forsvarlig.
Det finnes imidlertid ingen krav om å ha kvalifisert hjelp til stede under fødselen
Personer uten helseutdanning som bistår ved hjemmefødsler, omfattes ikke av helsepersonellovens forsvarlighetskrav. De kan likevel rammes av straffelovens generelle bestemmelser om hjelpeplikt eller hensettelse i hjelpeløs tilstand dersom de unnlater å yte hjelp i situasjoner der morens eller barnets liv og helse er i fare.
Det finnes imidlertid ingen krav om å ha kvalifisert hjelp til stede under fødselen. Den gravide kan føde alene, og det finnes ingen plikt for andre til å gripe inn i forkant, selv i tilfeller hvor det er betydelig risiko knyttet til hjemmefødselen.
Overgangen fra tilværelsen i livmoren til et liv utenfor morens kropp er den største fysiologiske omveltningen som skjer i menneskes liv fra unnfangelse til livets slutt. Det kan oppstå uventede problemer som fører til oksygenmangel hos det ufødte barnet. Tiden fra dette oppdages av fødselshjelpere til barnet må forløses, er mindre enn 15 minutter – ofte med akutt keisersnitt. Fødselsovervåking og beredskap for å iverksette umiddelbare livreddende tiltak er helt avgjørende for å hindre alvorlig skade eller død på grunn av oksygenmangel.
Når en kvinne velger bort helsehjelp til seg selv under fødselen, velger hun i praksis også bort helsehjelp for sitt ufødte – eller nyfødte – barn
Barn som fødes hjemme uten kvalifisert fødselsovervåking, fratas muligheten til at disse komplikasjonene oppdages, og har en betydelig økt risiko for å dø under fødselen. De fratas også muligheten til å bli gjenopplivet av trente jordmødre, barneleger og barnesykepleiere med adekvat utstyr. Dersom de overlever, er det ofte med alvorlig, livsvarig hjerneskade på grunn av oksygenmangelen i den kritiske omstillingen fra livmoren til et selvstendig liv.
Når en kvinne velger bort helsehjelp til seg selv under fødselen, velger hun i praksis også bort helsehjelp for sitt ufødte – eller nyfødte – barn. Dette perspektivet har i stor grad vært fraværende i debatten. Det kan derfor argumenteres for at barnet bør ha et selvstendig krav på helsehjelp i situasjoner der liv og helse er i fare, uavhengig av mors valg.
Når samfunnet tillater tvangsinnleggelse av rusmiddelavhengige gravide for å beskytte fosterets helse, er det nærliggende å spørre hvorfor ikke samme omsorg for barnets liv og helse gjør seg gjeldende i fødselens mest kritiske fase.
Fosteret som rettssubjekt
Fosteret har ikke status som fullt rettssubjekt i norsk rett. Det rettslige vernet ved fødsel er utydelig, og det oppstår dermed et rettslig og etisk spenningspunkt: Fosteret er i ferd med å tre inn i verden som selvstendig liv, men har fortsatt begrenset rettslig beskyttelse. Dette skaper et rettstomt rom og reiser viktige spørsmål om barns rettsstilling i sitt mest sårbare øyeblikk – spesielt i situasjoner der mor velger å føde alene eller uten kvalifisert tilsyn.
Å gi barnet rett til helsehjelp under fødsel betyr ikke nødvendigvis at kvinner skal tvinges til sykehus. Det betyr bare at samfunnet anerkjenner barnet som en selvstendig part med behov for beskyttelse.
Diskusjoner om fostervern forbindes ofte med abortmotstand, og det kan føre til at mange vegrer seg for å løfte frem barnets interesser i andre sammenhenger, som ved fødsel. Det gjør at viktige spørsmål om helsehjelp og rettsvern under fødselen blir liggende brakk, til tross for at de ikke nødvendigvis utfordrer kvinners selvbestemmelse, og i liten grad berører abortdebatten. Det er verdt å spørre: Er det egentlig gode grunner for at barnets interesser er så mye tydeligere ivaretatt rett etter fødselen enn rett før?
Bør uassisterte hjemmefødsler forbys?
Det er grunn til å hevde at det nyfødte barnets pasientrettigheter ikke kan realiseres ved uassisterte hjemmefødsler. Dersom det oppstår komplikasjoner og ingen med medisinsk kompetanse er til stede, kan barnet stå helt uten nødvendig hjelp.
Retten til helsehjelp forutsetter at noen faktisk er til stede for å yte den. Når fødende velger å frasi seg helsehjelp under fødselen, frasier man samtidig barnets mulighet til livreddende behandling.
I diskusjonen om hjemmefødsler overses ofte dette perspektivet: at valget om å føde uten hjelp ikke bare gjelder mor – men også det barnet som er på vei til verden.
En rettslig anerkjennelse av barnets rett til helsehjelp i fødsel kan styrke både mor og barns sikkerhet – uten å innebære straff
Spørsmålet om barnets rettsvern i fødsel handler derfor ikke bare om autonomi, men også om hvem som har ansvar for å sikre barnets liv og helse i en sårbar overgang.
Et forbud mot hjemmefødsler er ikke nødvendigvis veien å gå. I stedet bør det rettes mer oppmerksomhet mot risikoen for barnet. Det bør utvikles tiltak som informasjonsplikt, oppfølging og risikovurdering heller enn sanksjoner. En rettslig anerkjennelse av barnets rett til helsehjelp i fødsel kan styrke både mor og barns sikkerhet – uten å innebære straff.
Tvang og straff er dårlig egnet i fødselsomsorgen. Å straffeforfølge fødende kan føre til økt skepsis og frykt for å tilkalle hjelp. Men det stiller seg annerledes dersom personer uten autorisasjon og uten nødvendig kompetanse påtar seg ansvar og samtidig setter liv i fare. Da kan det være grunn til å vurdere tydeligere rettslige grenser.
Spørsmålet om rettsvern for barnet i fødsel handler ikke om å svekke kvinners rettigheter, men om å erkjenne at det finnes to parter med legitime behov og interesser. Disse trenger ikke stå i konflikt – men bør anerkjennes og veies med respekt og rettslig bevissthet. Det er fullt mulig å støtte kvinners rett til å velge hvor og hvordan de skal føde, samtidig som man stiller spørsmål ved hvem som har ansvar for barnets helse og sikkerhet.
Selvbestemmelse betyr ikke ansvarsfrihet – hverken for mor, for medhjelpere eller for samfunnet rundt.
